Spørsmål og svar

Spørsmål: Hvorfor heter det øl? Bortsett fra i spansk, der det heter cerveza, heter det birra, Bier, beer. Det nordiske øl ligger etter min forstand milevidt fra disse ordene.

Svar: På norrønt fantes det to ord for «øl», nemlig ol og bjórr. Det første ordet er blitt til vårt moderne ord øl og er opprinnelig det samme ordet som engelsk ale. Det andre svarer til og er egentlig det samme ordet som engelsk beer, tysk Bier, nederlandsk bier.

Både ol og bjórr er av germansk opphav. Noen romanske språk har lånt det siste av dem fra germansk (som italiensk birra og fransk bière), og det nygreske ordet bira har det samme opphavet. Det nordiske ordet øl står ikke helt alene, for på finsk heter det olut, som er lånt fra skandinavisk, og som opprinnelig er det samme ordet som øl. Slik er det med alus også, som er ordet for øl i både latvisk og litauisk. Germanske språk har altså i stor grad eksportert sine ord for «øl» til andre europeiske språk.

De slaviske språkene bruker ingen av de ordene som er nevnt over, for det heter pivo på russisk, piwo på polsk, pivo på kroatisk, pivo på tsjekkisk og pivo på bulgarsk (der det vanligste ordet riktignok er bira).

***

Spørsmål: Heiter det ein emitter eller ein emittar på nynorsk? Og tilsvarande: Heiter det ein transduser eller ein transdusar? 

Svar: I Ordbok for elektronikk står emitter og transduser som samformer for bokmål og nynorsk.

Hovudregelen i valet mellom endingane -ar og -er er at substantiv som ikkje er avleidde av eit verb i norsk, skal ha endinga -er. Det gjeld ein del eldre ord av framandt opphav, til dømes kelner, fadder, meister. Det finst nokre eldre unntak: gartnar, skomakar og nokre fleire.

I dei to siste tiåra har Språkrådet gjort nokre rettskrivingsvedtak som styrkjer bruken av -ar: bøkker har gått over til bøkkar, butler til butlar, partner til partnar og kontroller til kontrollar. Dessutan har vi fått skrivemåten ein sørvar, men den kan knytast til det «norske» verbet å sørve.

***

Spørsmål: Da vi gikk på barneskolen, lærte vi følgende regel: I-en og y-en var ute på byen, møtte de j-en, ville ikke se’n.

Betyr ikke denne regelen at i og y aldri skal stå ved siden av j, eller har vi misforstått? Ifølge en ordbok på nettet er det mange ord som inneholder bokstavkombinasjonen ji, f.eks: kjipt, sjikane etc., så derfor skjønner vi ikke hvordan den regelen kommer inn i bildet.

Svar: Regelen er helt riktig, men vel å merke bare i ekte norske ord. Dersom et ord som skrives med ji og jy, fins i ordboken, er det altså et lånt ord.

Vi har f.eks. lånt det franske ordet jus, som betyr «tynn saus». Den norske skrivemåten er sjy, etter den franske og den norske uttalen. Skrivemåten med jy viser med en gang at det er snakk om et lånord.

Det ordet som vi skriver sjy, uttaler vi akkurat på samme måte som sky, i for eksempel verbet å sky: Vi må sky gjeld!, adjektivet sky: Han er veldig sky, substantivet en sky: En mørk sky viste seg, verbet å skye: Det kommer til å skye over.