Imperativ

Vi lager imperativ (bydeform) av verbet ved å sløyfe infinitivsendelsen (på bokmål -e, på nynorsk -e eller -a).

Imperativformen er lik det som kalles stammen (rota) av verbet. Når stammen ender på mm, sløyfer vi den siste m-en i skrift. Når stammen ender på trykksterk vokal, faller imperativen sammen med infinitiven.

• Prøv noe nytt (av prøve)
• Still opp og regn ut (av stille og regne)
• Vær stille (av være)
• Kom heller i morgen (av komme)
• Gå stille (av gå)

Når stammen ender på en konsonantgruppe som vi sjelden eller aldri møter i slutten av et ord ellers, får vi imperativformer som ser rare ut og kan være vanskelige å uttale:

behandl, endr, forandr, forkludr, klatr, pensl, rødm, saktn, smadr, smuldr, stempl, sykl, tråkl, vegr, åpn osv.

I slike tilfeller kan vi på bokmål velge å la imperativen ende på e, slik at den blir lik infinitiv:

Forkludr ikke opplegget eller Forkludre ikke opplegget
Smuldr deigen godt eller smuldre deigen godt

På nynorsk kan vi valgfritt lage imperativ av alle verb som ender på -a i preteritum og perfektum partisipp (kaste – kasta – (har) kasta), på vanlig måte eller med -e eller -a til slutt (alt etter som vi bruker infinitiv på -e eller -a: å kaste eller å kasta):

Kast ikkje bort tida eller Kaste/kasta ikkje bort tida
Smuldr deigen godt eller Smuldre/smuldra deigen godt

Imperativformen av slike verb kan altså falle sammen med infinitiv enten konsonantforbindelsen er uvanlig eller ikke. Det er med andre ord større rom for imperativ som faller sammen med infinitiv, på nynorsk enn på bokmål.

Merk at når stammen av verb av typen kasta/kaste ender på -j, skal j-en være med også i imperativ:

Byrj med det same eller Byrje/byrja med det same
Herj ikkje med meg eller Herje/herja ikkje med meg (av herje, som heter herja i preteritum)

Ved verb som ender på -e i preteritum, faller derimot j-en bort i imperativ:

Bygg alliansar (av byggje – bygde)
Heng frå deg (av hengje – hengde)
Tenk på eit tal (av tenkje – tenkte)
Fortel meg kva du meiner (av fortelje – fortalde)
Krev ikkje meir (av krevje – kravde)