Å eller og

«Å» står bare foran verb i infinitiv, mens «og» forbinder (står mellom) sideordnede ord eller ordgrupper av ymse slag, også infinitiver.

Det er ofte når og står mellom to infinitiver, som i eksempelet «Jeg får så lyst til å hoppe og danse», at vi kan komme i tvil om å eller og. Da kan vi enten prøve å hjelpe oss med et knep som kalles fortidsprøven, eller finne ut av den grammatiske sammenhengen.

Prøv å gjøre infinitivene om til fortid (preteritum) og se hva som skjer. Hvis bare den første av dem forandres, skal det være «å» foran den neste (som da står uendret). Hvis begge (alle) går over til fortid, skal det stå «og» mellom dem.

Et litt komplisert eksempel:

Å prøve og/å lære og/å lese å/og skrive swahili tar tid.

Vi undersøker forholdet mellom de enkelte infinitivene med fortidsprøven (vi kan se bort fra den første, for det kan ikke stå og foran prøve, siden det ikke er noen annen infinitiv først):

a) å prøve og/å lære det
b) å lære og/å lese og skrive swahili
c) å lese og/å skrive swahili

Vi forsøker å snu infinitivene i a til fortid og får da: «(De) prøvde å lære det.» Siden bare den første forandres, blir det å foran den neste: «Å prøve å lære det.» Vi tar b på samme vis, og også her går bare den første infinitiven over til fortid: «De lærte å lese og skrive swahili.» Det gir: «Å lære å lese og skrive swahili.» I c derimot får vi: «De leste og skrev swahili.» Her forandres begge infinitivene, og det blir og foran nummer 2: «Å lese og skrive swahili.»

Den riktige løsningen blir dermed slik:

Å prøve å lære å lese og skrive swahili tar tid.

• Ligge og prate

To sideordnede infinitiver forteller ikke alltid om to separate handlinger. Den første infinitiven kan si mest om måten handlingen foregår på. Slik er det ved forbindelsene ligge å/og ..., sitte å/og ...; stå å/og ... Hvordan skal vi skrive i disse tilfellene?

De fikk lov til å ligge og/å prate.
Han måtte sitte og/å skrive.
Dere ble stående og/å krangle.

Vi kan forsøke med fortidsprøven og prøve å snu infinitivene til fortid. Vi får da: «De lå og pratet», «Han satt og skrev» og: «Dere stod og kranglet», så det skal være og alle stedene.

• Dra og handle

Etter forbindelser som dra og ..., gå og ..., kan å pluss infinitiv bare brukes med en preposisjon foran. Ligger det hensikt i ordene dra ..., gå ..., får vi det godt fram med for å: «De ville dra for å handle.» Oftest er det likevel best med og: «De ville dra og handle», «Vi ville være med og feire deg». Uttrykkene «være med (på) å» og «være med og» er omtalt i svarbasen vår.

• Ut og spise

I forbindelser som «Skal dere ut og spise?» har vi bare en infinitiv, men siden det heter «De var ute og spiste», kan vi tenke oss at det er utelatt en infinitiv her (dra, gå, reise e.l.), slik at det bør hete: «Skal dere ut og spise?», «Han ville ut og prøve lykken» osv., med og.

• (Komme) ut å kjøre

Derimot er komme ut å kjøre og være ute å kjøre stivnede uttrykk med overført betydning («oppleve vanskeligheter») og obligatorisk å: «Hun kom ut å kjøre», «Han var ute å kjøre».

• Vær (så) snill å ...

Høflighetsfraser med vær (så) snill/vennlig og/å ... utgjør et problemområde for seg.

I utgangspunktet viser fortidsprøven at begge infinitivene går over til fortid:

Være snill og/å ... > Han var snill og (hjalp meg).
Være vennlig og/å ... > De var vennlige og (fjernet seg).

Formuleringer som «Vær snill og hjelp meg» og «Vær vennlig og fjern dere» må dermed være greie (på både bokmål og nynorsk). Ofte kommer det inn et så her òg, og det kan også passere: «Vær så snill og hjelp meg» og «Vær så vennlig og fjern dere».

På bokmål har det tradisjonelt vært regnet som riktigst å bruke så pluss infinitiv med å: «Vær så snill å hjelpe meg», «Vær så vennlig å fjerne dere». Infinitiven står da som utfylling til så, og vi kan si at den forteller hvor snill/vennlig det gjelder å være. På nynorsk er det tradisjon for å bruke infinitiv uten så her: «Ver snill å hjelpe meg», «Ver venleg å fjerne dykk».

• Vær så god

Vær så god er en utpreget høflighetsfrase og uttrykker i utgangspunktet innbydelse, ikke appell eller påbud. På nynorsk kan man sløyfe så her og skrive ver god (kan også bety «ver venleg»). På grunn av bruk og betydning gir det liten mening å snu disse vendingene til fortid.

Bortsett fra det obligatoriske så på bokmål svarer disse vendingene helt til dem med «Vær snill ..» og «Vær vennlig ...» ovenfor. Alle de følgende variantene er dermed akseptable:

Bokmål: Vær så god å forsyne dere. – Nynorsk: Ver (så) god(e) å forsyne dykk.
Bokmål: Vær så god og forsyn dere. – Nynorsk: Ver (så) god(e) og forsyn dykk.

• Infinitiv som utfylling

Infinitiver kan stå som bestemmelser til andre ord. Enkelte adjektiv, substantivfraser o.l. krever så å si å bli utfylt med en infinitiv som underordnet bestemmelse. Her er noen tilfeller der det skal være å, men der mange gjør feil:

sofaen er god å sitte i (utfylling til god)
jeg har den glede å hilse fra far (utfylling til den glede)
sant å si (utfylling til sant)
så å si (utfylling til så)
vel å merke (utfylling til vel).

I disse eksemplene kan altså ikke og brukes.

• Grammatisk forklaring

Grammatisk sett kan setningsledd være underordnet hverandre eller sideordnet. Et objekt er alltid underordnet verbalet, mens to verbaler til samme subjekt er sideordnet, og det samme er to objekter til samme verbal. Også deler av et setningsledd kan være underordnet hverandre eller sideordnet, som vi skal komme tilbake til.

Eksempel:

Å prøve å lære å lese og skrive swahili tar tid.

Her er å prøve osv. subjekt i setningen, mens tar er verbal og tid er objekt (å prøve ... tar tid). Ser vi nærmere på subjektet, finner vi at det består av en rekke infinitiver i tillegg til å prøve. Hvordan er det grammatiske forholdet mellom dem? Vi ser på å prøve å lære først.

Fortidsprøven gir: «De prøvde å lære det.» Etter en gammel skoleregel kan vi finne objektet ved å ta utgangspunkt i verbet og spørre slik: «Hva prøvde de?» Svaret er: «Å lære å lese og skrive swahili.» Å lære osv. er underordnet å prøve i et verbal-objekt-forhold. Det dreier seg jo ikke om ekte subjekt og verbal, siden forbindelsen ikke er en setning i presens, preteritum eller perfektum, men om det samme grammatiske forholdet mellom infinitiver.

Det er en mindre gruppe verb – begynne, forsøke, fortsette, greie (= klare), huske, klare, lære, nekte, pleie (= ha for vane), prøve, trenge, våge, ønske o.a. – som tar infinitiv(er) som objekt. Som objekt er en infinitiv underordnet og skal ikke ha og foran seg.

Vi ser på å lære å lese og skrive. Fortidsprøven gir resultatet: «De lærte å lese og skrive swahili.» Vi spør: «Hva lærte de?» Svaret er: «Å lese og skrive ...». Vi har altså to objekter, to infinitiver som skal ha og imellom fordi de er sideordnet. (Det kunne stått «Å lese og å skrive ...», men i slike tilfeller sløyfes ofte å foran infinitiver som ikke står først.) Helheten å lese og skrive er på sin side underordnet å lære i et verbal-objekt-forhold, så det må stå å foran lese.

Det er sideordningen som gjør at infinitivene følger hverandre til fortid (preteritum).

At de to infinitivene er sideordnet, går også fram av fortidsprøven, der vi fikk to verbaler: «Vi leste og skrev swahili.» Enten vi spør: «Hva leste vi?», «Hva skrev vi?» eller: «Hva leste og skrev vi?», blir svaret swahili, som er objekt for begge verbalene, som sideordnes med og.