Lesarspørsmål
Spørsmål: Språknytt skrev i forrige nummer at det kan være en kobling mellom det lydhermende ordet babling og det franske ordet for bavian, babouin. Jeg har derimot alltid trodd at babling har opphav i bibelhistorien om Babels tårn, da Gud forvirret språket til menneskene. Bibelen er jo opphavet til så mangt i vår kultur, så det er gjerne ikke så underlig.
Svar: Sammenhengen mellom babling og bavian er bare en av flere muligheter og kan ha felles grunnlag i lyder som ba-ba-ba hos babyer og andre mindre artikulerte skapninger. Om vi aldri så mye stammer fra apene, er uansett ikke bavianen babbelets bestefar, slik vi kom i skade for å antyde i forrige nummer.
Koblingen mellom Babel og babling har sikkert eksistert i lange tider som en tanke. Sammentreffet er vanskelig å få ut av hodet. Men vi har ikke funnet noen kilder som virkelig peker mot Babel som babbelets vogge rent etymologisk, selv om det gjerne ymtes om gjensidig påvirkning.
Bynavnet Babel skal stamme fra akkadisk bāb-ilim og betyr ‘Guds port’. Babylon er den greske varianten av det samme navnet.
Allerede på bablestadiet begynner den babelske valgfriheten, for vavling, som i det utpreget vestlandske va-va-va, har vært et utbredt ord for det samme begrepet. Her kan det imidlertid være en sammenheng med vaving og veving i betydningen ‘vrøvl og surr’, som i pølsevev.
***
Spørsmål: Hva betyr egentlig å ha det på g? Og hva står g-en for?
Svar: Uttrykket ha det på g betyr ‘ha det riktig moro, ha det festlig’. Vi har ikke noe sikkert svar på hva det kommer av.
Ha det på g finnes også i varianter som ha det på hg, ha det på gh, ha det på stor G. I boka Norsk slang setter Tone Tryti hg i forbindelse med høygir, mens andre har ment at g har sammenheng med uttrykket sitte på den grønne gren. En tredje teori er at g-en skriver seg fra det franske ordet gai, som betyr ‘glad’.
Ifølge Snorre Evensberget og Dag Gundersen ble uttrykket brukt allerede i 1913 i en Chat Noir-vise som begynte slik: «De rike har det jo på G, dem har’ke stort å kava med» (Bevingede ord 1995). Det var altså «de rike», alias «dissa fine», som hadde det på G, og det var vel helst de som brukte uttrykket til å begynne med.
***
Spørsmål: Er det rett med enda/endå eller enno framfor ord i komparativ?
Svar: Språkrådet tilrår enda/endå, ikkje enno, framfor ord i komparativ:
- Han blei enda/endå sintare.
- Ho ville drikke enda/endå meir.
Dette handlar om gradar. Ein kan difor laga seg ein hugseregel med grad + enda eller endå, til dømes med å framheva d-en, slik:
- graD + enDa
Opphavet til endå er gammalnorsk enn + þá ‘då’.
Men det heiter òg enda/endå i samband som «enda/endå ein gong» og i setningar som «Enda/endå ho var sjuk, stod ho opp». Her er opphavet enn + þó ‘likevel’.
Skrivemåten enno reserverer vi for tidsadverbet. Opphavet er gammalnorsk enn + nú ‘framleis no’. Tenk på det som ‘framleis’, anten det gjeld før (strengt teke då), no eller i framtida, slik:
- Dei levde enno for tre år sidan.
- Fiskebilen er enno ikkje komen.
- Om to veker er det enno ikkje for seint.
Det er likevel ikkje uvanleg å bruke endå/enda her, særleg i fortid, og dette har vore formelt godteke sidan 1991. Det er lenge sidan enno og endå som tidsadverb fall saman i talemålet til folk flest.
Ikkje alle likar at begge delar er tillate. Men sett med tradisjonstru augo må både enno og enda/endå i tidstyding vera betre enn fortsatt, som er i ferd med å ta heilt over for begge delar.
***
Spørsmål: Kvifor seier vi å gje nokon ein trøkk eller trykk seksten?
Svar: Det finst ikkje nokon betre hypotese enn at det kjem frå boktrykkjarfaget. Ordbog over det danske Sprog seier om trykseksten: «muligvis egentlig et bogtrykkerord, om det kraftige tryk, der krævedes for med en haandpresse at trykke et oktavark paa 16 sider». Merk at det heiter trykken, ikkje trykket, i denne samanhengen. Det gjeld både norsk og dansk.
På norsk skal det skrivast i to ord: trykk seksten. Ein ser det òg skrive med siffer: trykk 16. Det er så vanleg å skriva (og seia) trøkk med ø at det snautt kan kallast ein feil. Ø-en har støtte både i dansk uttale og i det norske trykk i tydinga ‘slag’, som helst blir uttala med ø, jf. å få seg ein trøkk. Ordlaget trykk seksten er vorte sterkt knytt til denne tydinga av trykk.
Del denne siden
