Leserspørsmål
Spørsmål: Jeg har hørt programledere i NRK presentere sine gjester ved å si «ta ham godt imot». Heter det ikke «ta godt imot ham»?
Svar: Dette er tydeligvis et språkriktighetstema som engasjerer for tida, for vi har fått en del spørsmål om det i det siste. Vi kan slå fast to ting: Det stemmer nok at det har vært vanligst med rekkefølgen ta imot ham. Det er i alle fall den rekkefølgen som gir flest treff når vi søker i digitaliserte tekster. Det har vært mindre vanlig med ta ham imot, men også denne rekkefølgen har lang fartstid i trykte tekster.
Det er ikke usannsynlig at det er dialektvariasjoner i disse konstruksjonene. Vi ser heller ikke bort fra at den noe kompliserte kombinasjonen av verb, preposisjon og objekt kan bidra til å skape variasjon. Vi kan se på et par andre konstruksjoner som vente på båten og ta på frakken. Setter vi inn et objektspronomen, får vi vente på den og ta den på. De har altså ulik struktur. I den ene setter vi objektspronomenet bak både verbet og preposisjonen, i den andre mellom de to andre orda.
Tar vi så for oss uttrykk med imot, ser vi at noe kan gå oss imot, men det kan også gå imot oss. Noen kan si meg imot, men også si imot meg. Det ser altså ut til at imot kan havne både foran og bak objektspronomenet uten at det endrer betydningen nevneverdig.
Med andre ord må både ta ham imot og ta imot ham kunne regnes som rett.
***
Spørsmål: Kvifor seier nokon «i stad» når dei viser til noko som har skjedd tidlegare, medan andre viser til noko som skal skje i framtida?
Svar: I mesteparten av landet og i skriftspråket blir i stad no berre brukt om nær fortid (Nynorskordboka: «for litt sidan»). Men somme bruker uttrykket både om nær fortid og nær framtid. Ein del oppfattar kanskje dette som typisk for Grenlandsområdet, men Ivar Aasen skriv i Norsk Ordbog at framtidsbruken er vanleg på heile Austlandet. Det nye ordboksverket Norsk Ordbok viser også at framtidstydinga er eller har vore i bruk på Austlandet og vidare sørover til Vest-Agder.
Den doble tydinga er slett ikkje ny. I Norrøn ordbok ser vi at í stað på norrønt kunne vere «på staden, straks, no», medan rétt í stað kunne tyde «rett no, no nettopp». Utanom desse dialektområda har i stad seinare mist framtidstydinga.
Det er ikkje alltid godt å seie kvifor eit uttrykk blir brukt på den eine eller andre måten, men vi kan observere ulike samanhengar. Det er for eksempel ikkje uvanleg at vi bruker stadord om tid, slik vi har gjort med i stad eller på staden. Vidare endrar ord og uttrykk seg over tid, og tydinga kan både innsnevrast og utvidast. Når utviklinga ikkje er den same alle stader eller hos alle språkbrukarar, får vi variasjon.
***
Spørsmål: Hvorfor skal en ifølge norsk rettskrivning skrive saksofon og ikke saxofon? Instrumentet ble som kjent skapt i 1840-årene av Adolphe Sax.
Svar: Norsk og mange andre språk har en del ord med opprinnelse i person- og stedsnavn. På norsk har vi blant annet saksofon, fuksia (etter tyskeren Leonard Fuchs), nikotin (etter franskmannen Jean Nicot), giljotin (etter franskmannen Joseph Ignace Guillotin), silhuett (etter franskmannen Étienne de Silhouette), makadam (etter skotten J.L. McAdam), genser (etter øya Guernsey) og konjakk (etter området Cognac).
Når ord utenfra tas opp i norsk, er det en fordel om de tilpasses våre regler for forholdet mellom skrift og tale. Bokstavrekkefølgen ks er det som passer best hos oss til å gjengi lydrekkefølgen ks.
Skrivemåten saksofon har lang tradisjon i norsk rettskrivning. Norsk Riksmålsordbok (1947) nevner blant annet saksbasun, saksinstrument («samnavn på bleseinstrumenter av høi kvalitet, opfunnet (eller forbedret) av den belgiske instrumentmaker Adolphe Sax») og saksofon («fulltonende og farverikt bleseinstrument, av metall, men med klarinettmunnstykke, nu et hovedinstrument i jazzorkesteret»).
Skrivemåten saksofon er i samsvar med prinsippene for fornorsking av fremmede skrivemåter, og kortformen saks, som er tatt med i alle utgavene av Tanums store rettskrivningsordbok siden 1940, er en logisk og praktisk konsekvens av dette.
***
Spørsmål: Kvifor heiter det romjul?
Svar: Første delen av ordet er den same som i romhelg,som kjem av eit norrønt adjektiv rúmheilagr ’som ikkje er heilag etter lova’. Opphavleg var det den delen av jula som fall mellom dei eigentlege heilagdagane og trettandedagen. No blir romhelg/romjul brukt om dagane mellom jul og nyttår, jamfør at det nokre stader heiter mellomjul.
Adjektivet rúmr tydde ’romsleg, vid’. Rúmheilagr stod i motsetnad til lǫgheilagr, ’heilag eller ukrenkjeleg etter lova’, så det ligg nær å oppfatte det slik at ein i romhelga kunne vere litt «romsleg» med feiringa, eller at styresmaktene hadde ei romsleg haldning til det.
Adjektivet rom finst også i vendinga segle i rom sjø, som tyder at ein kan manøvrere med båten utan å tenkje på grunnar, fastlandet eller andre hindringar.
***
Del denne siden
