Leserspørsmål

• partisipp av lykkes
• samhandling og samarbeid
• velling
• mon det
• sette i spill / sette på spill
• algeriar/algerier, algerisk

Spørsmål: På Språkrådets nettsider bruker dere lyktes som partisipp av lykkes. Da jeg gikk på skolen i 60- og 70-årene, lærte vi lykkes, lyktes, lykkes. Husker jeg feil, eller er bøyningen forandret?

Svar: I 1995 kom det en rettskrivingsendring som gav lykkes noe endret bøyningsmønster. Det samme gjelder andre såkalte s-verb av denne typen, for eksempel finnes, møtes og synes. Du kan lese mer om den nåværende bøyningen av s-verb i bokmål på nettsidene våre.

***

Spørsmål: Jeg lurer på om samhandling og samarbeid er det samme, eller om det er en betydningsforskjell mellom ordene.

Svar: I Bokmålsordboka står det at samarbeid er det å arbeide i fellesskap, for eksempel internasjonalt samarbeid og samarbeid mellom hjem og skole. Ifølge ordboka er samhandling samspill, vekselvirkning mellom to eller flere personer som handler i forhold til hverandre, for eksempel samhandlingen i en familie.

En kan rett som det er bruke de to ordene om hverandre, men i utgangspunktet dreier samarbeid seg om konkret, målrettet virksomhet med sikte på et resultat, på samme måte som arbeid generelt. Samhandling er knyttet mer generelt til samspill, også der det ikke dreier seg om arbeid.

De siste årene har samhandling vært aktuelt ikke minst i forbindelse med den såkalte samhandlingsreformen, som regjeringen har lansert med tanke på å effektivisere og forbedre samarbeidet/samspillet særlig mellom kommunene og helseforetakene. Når en har valgt å bruke samhandling i navnet, er det nok fordi det dreier seg om noe strukturelt og dermed om noe mer overordnet og generelt enn bare konkrete samarbeidsprosjekt.

***

Spørsmål: Veit de kvar utrykket gjere veg i vellinga stammar frå, og kva veg i vellinga faktisk er? Eg skjønar at velling er ein slags graut, men ser ikkje heilt samanhengen mellom graut og dette uttrykket.

Svar: Velling kjem av det norrøne substantivet vellingr, som er laga av verbet vella ’strøyme, renne ut’. Gjere veg i vellinga tyder ’brøyte seg fram, rydde kraftig opp, få fart på sakene’.

Forklaringa på bruken av ordet velling ligg nok i at det ikkje berre tyder ’suppe av gryn eller mjøl kokt i mjølk eller vatn’, men også ’flytande masse’. I Nynorskordboka er gjere veg i vellinga nemnt under den siste tydinga.

Kjell Ivar Vannebo skriv i boka Prikken over i-en og andre uttrykk at velling også kan «brukes om en masse av jord eller leire, og det er vel helst den siste betydningen vi har å gjøre med i dette uttrykket. En laget seg altså vei i massene slik at det ble mulig å komme fram.» Vannebo viser til at forfattaren Wiers-Jenssen brukte uttrykket i overført meining allereie i 1923.

***

Spørsmål: Jeg har lagt merke til uttrykket mon det flere ganger i avisene. Hva betyr det?

Svar: I moderne norsk er mon et spørreord som uttrykker tvil eller uvisshet om hvor sannsynlig eller gyldig noe er. Ifølge Bokmålsordboka kan betydningen gjengis som ’gadd vite’, ’jeg skulle gjerne vite om’.

Opprinnelig er mon en bøyningsform av det gamle (hjelpe)verbet monne, med betydningen ’ville, skulle, komme til å, måtte’.

Alt tyder på at forbindelsen mon det bare er en avkortet variant av lengre formuleringer som mon det (ikke) er noe galt på ferde? og mon det går bra? Det er det samme ordet vi finner i uttrykket mon tro, som betyr ’skal tro’.

***

Spørsmål: I politiske debatter hører vi stadig oftere at politikerne bruker uttrykket sette noe i spill, for eksempel sette EØS-avtalen i spill og sette norske arbeidsplasser i spill. Jeg lurer på hva som er riktig, sette i spill eller sette på spill?

Svar: Det ser ut til at sette i spill i disse tilfellene er brukt helt synonymt med sette på spill. I betydningen ’risikere; sette i fare’ er det sette (noe) på spill som er det etablerte uttrykket, og det er det vi tilrår.

I ballidretter bruker en uttrykket sette ballen i spill i konkret betydning. En kan lure på om det er idrettsuttrykket som har smittet over i politikersjargongen.

***

Spørsmål: Ifølgje Nynorskordboka og Bokmålsordboka heiter det algerisk og algeriar/algerier. Når slutta det å heite algirsk og algirar, og kvifor?

Svar: Det slutta å heite algirsk og algirar i offisiell rettskriving omkring 1960, og endringa til dei noverande formene algerisk og algeriar har med nordisk samordning å gjere.

I Tanums store rettskrivningsordbok frå 1961 står det Algerie, algerier, algerisk, altså som i dag. I 1953-utgåva stod det derimot algirer og algirsk.

På denne tida var det eit samarbeid mellom dei nordiske språknemndene om geografiske namn. Eit resultat av samarbeidet var ei tilråding trykt i boka Nordiske språkspørsmål 1959 og 1960. Føremålet var å oppnå «størst mulig overensstemmelse mellom sprogene» (s. 43). Dei norske formene som står der, er Algerie, algerier/algeriar og algerisk. Dei svenske er Algeriet, algerier og algerisk, mens dei danske er Algier, algierer og algiersk. I dansk heiter det no offisielt Algeriet, algerier og algerisk, mens byen heter Algier.

Landsnamnet Algerie har vore offisielt i norsk iallfall sidan 1932.

***

• Har du et språkspørsmål?