Lesarspørsmål

• tvitring
• velge på øverste hylle
• lover og forskrifter
• vente eller forvente
• mellomrom og punktum i forkortinger
• sjalu eller misunnelig
  

Spørsmål: Skal det vera stor eller liten forbokstav i Facebook,Twitter og Instagram? Finst ordet tvitring i norsk?

Svar: Facebook, Twitter og Instagram er å rekna som eigennamn og skal skrivast med stor forbokstav.

I staden for det engelske verbet tweet, som opphavleg tyder ’kvitra’, kan ein bruka tvitra på norsk. Eit pussig samantreff er at tvitra minner om det norske ordet vitra, som tyder ’varsla, gi melding’. ­

I tvitra er det god samanheng mellom skrivemåte og uttale, samtidig som det peikar tilbake til det engelske opphavet. Ei Twitter-melding (tweet) kan slik sett gjerne kallast ei tvitring på norsk.

 ***

Spørsmål: Hva kommer uttrykket velge på øverste hylle av?

Svar: En finner lite om dette i ordbøker og bøker om faste uttrykk i språket. Unntaket er Tone Trytis Norsk slangordbok (2008), som sier at fra øverste hylle betyr ‘av høy kvalitet; utenom det vanlige’.

Trolig er velge fra/på øverste hylle et språklig bilde fra fornøyelsesparkenes verden. På tivolier og liknende steder kan en for eksempel skyte eller kaste på blink, og så får en etterpå ofte velge mellom gevinster av ulik verdi og med ulik plassering (de mest verdifulle øverst på veggen), etter hvor heldig eller dyktig en har vært.

Uttrykket er antakelig av nyere dato og er blitt populært de siste tiårene. Det er interessant nok ikke med i Tone Trytis Norsk slang fra 1984, men bare i boka hennes fra 2008. Det eldste treffet i avisdata­basen Retriever er fra 1985.

 ***

Spørsmål: Skal ein bruka stor eller liten forbokstav når ein omtalar lover og forskrifter? Kan ein omsetja titlane til den målforma ein bruker når ein skriv?

Svar: Det skal vera liten forbokstav i titlar og korttitlar på lover og forskrifter, til dømes lov om ligningsforvaltning (ligningsloven).

I Grunnlova skal det derimot vera stor bokstav ifølgje skrivereglane.

Når vi omtalar den fulle tittelen på ei lov, skal vi alltid bruka den vedtekne tittelen i den målforma lova er skriven i. Difor skal vi skriva lov om ligningsforvaltning på nynorsk. Når vi brukar kortformer av lovtitlar, skal dei derimot vera i same målform som teksten elles. Difor skal det heita likningslova når vi skriv nynorsk, og ligningsloven når vi skriv bokmål.

Det er ofte praktisk å markera fulle lovtitlar ved å setja dei i kursiv eller hermeteikn, slik at det går tydeleg fram for lesaren at det er tale om nettopp ein tittel som blir attgjeven nøyaktig.

 ***

Spørsmål: Verbet forvente blir mye brukt i dag. Hva er reglene for når en skal bruke vente og forvente?

Svar: Det er ikke så faste regler for bruken av de to verbene. De brukes mye om hverandre, og forvente brukes mer enn før.

Det er ikke nødvendigvis slik at forvente bare er knyttet til det å vente på noe positivt. En bibetydning til forvente er ‘håpe’, og vi håper selvfølgelig på noe godt (dersom vi da ikke er skadefro og godter oss over andres elendighet og ulykke). Men forvente betyr også ‘vente’, ’kreve’, ’stille krav om’ og ‘regne med’, så det er vel vanligst å bruke ordet når vi har grunn til å tro at noe kommer til å skje. Vi forventer ('stiller krav om') at ledelsen rydder opp i problemene, og vi forventer ('regner med') at et jordskjelv vil komme. Hvis man sier: «Jeg forventer at du stiller opp på dug­naden på lørdag», brukes verbet nærmest for å gi en ordre.

*** 

Spørsmål: Skal det vera mellomrom i forkortingar som t.d., f.eks. og f.o.m.? Er det nødvendig med punktum i desse forkortingane?

Svar: Det skal ikkje vera mellomrom i slike forkortingar. Det rette er altså t.d., f.eks. og f.o.m. I desse forkortingane skal det dessutan vera punktum etter kvart ledd.

I forkortingar som ikkje gjeld mål og vekt, skal det vera punktum til slutt. Det finst fleire døme på lista over forkortingar på nettsidene til Språkrådet.

***

Spørsmål: Jeg mener at det er forskjell på betydningen av ordene sjalu og misunnelig, men ifølge ordbøkene betyr de det samme. Kan det stemme?

Svar: Det kan være at ordene misunnelig og sjalu ikke er fullgodt forklart i ordbøkene, i og med at de der ser ut til å være delvis synonyme. Rett nok kan de ofte brukes om hverandre. Begge ordene innebærer et agg til noen, og begge innebærer et ønske om å ha eller eie noe(n).

I noen sammenhenger kan de likevel ikke brukes om hverandre.

Vi kan forklare det å være sjalu (fra fransk jaloux) som ‘å ville ha noe (for seg) selv’, mens å være misunnelig er ‘å ikke unne en annen noe’ eller ‘å ville ha noe som en annen har’. Av og til kan vi derfor bruke både sjalu og misunnelig i samme betydning. Men dersom det er tale om å hegne nidkjært om noe(n) en sjøl alt har, eller føler et slags eierskap til, kan vi bare bruke sjalu.

Eksempel på sjalu/misunnelig: Dersom jeg gir noe til en av kollegaene mine, kan andre kollegaer bli misunnelige. De vil ha denne tingen selv, istedenfor at kollegaen har den. Dersom også det personlige forholdet mellom kollegaene blir trukket inn, vil nok somme bruke sjalu i en slik sammenheng.

Eksempel på sjalu: Dersom jeg passer veldig på at kjæresten min ikke snakker med andre, fordi jeg vil ha ham eller henne bare for meg selv, fortjener jeg å bli kalt sjalu (her passer det ikke med misunnelig).

***

• Har du eit språkspørsmål?