Lesarspørsmål

Svar: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim skrev i desember om temaet på www.nyemeninger.no, der han gir svar på spørsmålet:

«Burma var navnet britene ga landet de koloniserte på attenhund- retallet. Navnet er en anglifisering av det myanmarske navnet på landet. I 1989 endret regimet det engelske navnet på landet til Myanmar, som ligger tettere opp til hvordan befolkningen uttaler landets navn på sitt eget språk. På myanmarsk har landets navn altså aldri vært hverken Burma eller Myanmar, da begge er romaniserte former av et myanmarsk ord. For mange i Myanmar vekker Burma assosiasjoner til kolonitiden, da de var underlagt britene.

Navnet Myanmar er benyttet som FNs offisielle benevnelse på staten. I ASEAN og regionen for øvrig, samt i en rekke land verden over, brukes også kun Myanmar. I og med at endringen til Myanmar ble vedtatt av det tidligere militærregimet, har den til dels vært kontroversiell i Vesten. I norsk rett har denne situasjonen blant annet vært gjenspeilet ved den kombinerte bruken av uttrykksformen Burma (Myanmar) i forskrift om særlige tiltak mot Burma (Myanmar), fastsatt 4. juli 2003. Også Myanmar (Burma) har blitt brukt, blant annet i omtalen av landet på www.regjeringen.no.

I løpet av de siste årene har Myanmar blitt innarbeidet hos stadig flere. De fleste internasjonale mediehusene, som Reuters, AFP og AP, har brukt det i mange år allerede. Språkrådet opererer nå med Myanmar og adjektivformen myanmarsk. At norske myndigheter fra mai 2011 konsekvent har brukt Myanmar, skyldes også den stadig økende kontakten mellom våre to land som følge av den positive utviklingen vi nå ser i landet. Landet er ikke lenger et militærdiktatur, og vi velger å bruke det navnet som de selv har valgt. Samtidig har Norges holdning praktiske årsaker. Det er enklere å forholde seg til ett navn per land.

Det er også viktig å huske på at navneendringen i Myanmar ikke er unik. Afrikanske land og indiske byer har endret navn, for eksempel Bombay, som nå heter Mumbai. Navneskiftet i Mumbai følger et mønster i India: Flere byer har skiftet navn til et som ikke kan knyttes til landets fortid som koloni.»

Språkrådet noterer seg at Myanmar er det offisielle navnet. I vår rådgivning vil vi også opplyse om at navnet Burma nå har status som tidligere offisielt navn.

***

Spørsmål: Kva er skilnaden mellom verken og hverken og mellom viss og hvis?

Svar: Tradisjonelt har nynorsken vore meir varsam enn bokmålet med å ta inn lånord, men det er ikkje eit forbod mot lånord – heller ikkje frå (låg)tysk, dansk eller bokmål. Som i dei fleste andre skriftspråka får lånorda tilpassa skrivemåten i nynorsk rettskriving. Tidlegare var det eit poeng å samordne bokmåls- og nynorskrettskrivinga mest mogleg, slik at både bokmål og nynorsk til dømes fekk skrivemåten verken, der dansk har hverken. Etter rettskrivingsendringane i bokmål frå 2005 kan ein bruke både hverken og verken, men på nynorsk verken eller korkje. H-en i dansk hverken representerer ein tidlegare uttale. Men med eit ord som hvis (bokmål hvis eller viss) er det annleis. Dette ordet er lånt frå lågtysk wes og har altså aldri hatt nokon h-uttale på norsk eller dansk.

Er det viktige tydingsskilnader mellom substantivet verken og konjunksjonen verken og mellom adjektivet viss og konjunksjonen viss? Ja, det er det sjølvsagt, men det er all grunn til å tru at desse skilnadene trer tydeleg fram så snart vi ytrar ei setning. Dette gjeld både skriftleg og munnleg.

***

Spørsmål: Skal Kyrre og valkyrje uttales med k-lyd eller kj-lyd?

Svar: Ord som Kyrre og valkyrje vil etter vanlige uttalemønster uttales med kj-lyd. Tilsvarende representerer g-en i geit og Giske en j-lyd. Historisk har altså k-lyden og g-lyden blitt til kj-lyd og j-lyd framfor fremre vokaler og diftonger: e, æ, ø, i, y, ei, øy. Denne utviklinga skjedde egentlig både i svensk, norsk og dansk, men i dansk har den seinere gått tilbake.

Da Ivar Aasen skulle utforme norsk rettskriving, tok han utgangspunkt i den danske rettskrivinga, der de på den tida skreiv i eller j framfor e, æ og ø, men ikke framfor i og y (nydansk har jo ikke diftongene ei og øy) for å markere palatal uttale av k og g.

Den første som sløyfet i-en eller j-en i moderne dansk rettskriving, var faktisk Henrik Ibsen i Gengangere. Det gjorde han både for å nærme seg svensk rettskriving og fordi det ikke lenger var palatal uttale i disse orda på dansk.

Hadde dansk rettskriving på 1800-tallet vært som den er i dag, er det altså ikke usannsynlig at vi i Norge for eksempel ville ha skrevet gemme, gømme, eller gøyme i stedet for gjemme, gjømme eller gøyme.

Når vi nå også kan høre Kyrre og valkyrje uttalt med k-lyd, skyldes nok det leseuttale. Denne uttalen kan oppstå fordi det ikke lenger er automatikk i at de fremre vokalene og diftongene fører til at konsonanten foran blir palatal.

***

• Har du eit språkspørsmål?